Finnmarkssykehuset - hvorfor spør vi ikke bare om mer penger?

Her er noen refleksjoner etter å ha fulgt utviklingen fra dag til dag i seks år. Fra innsiden av styrerommet.

Hvorfor ber vi ikke bare om mer penger?

Vi lever - heldigvis - i et demokrati der vi velger våre politikere. De har den vanskelige oppgaven å balansere bruken av våre felles penger mellom et utall gode formål. Veier veies mot forsvar, skoler mot eldreomsorg, sykehus mot kommunehelsetjeneste. Vi er glade for at de tar den jobben.

For sykehusene har vi en modell for finansiering som brukes for hele landet. Den baserer seg på hvor mange innbyggere sykehuset tar seg av. Så justeres det for alder, sosiale forhold og helsetilstanden i befolkingen. Deretter fordeles pengene. Og så legges det på 20 prosent for Finnmark. Det er fordi alle forstår at det er vanskeligere å levere helsetjeneste til en befolkning som bor spredt og har så mye vær.

Så vi starter året med like stort budsjett som de andre. Pluss 20 prosent. Så er fasit ved årsslutt - år etter år - at vi har brukt 40 prosent mer enn vi har. Da blir økonomi og handlingsrom dårligere år for år.

Men kanskje det egentlig er 40 prosent dyrere å gi helsetjeneste i Finnmark? Vi tror ikke det. Helgelandssykehuset som har nokså like utfordringer som oss, driver 20 prosent dyrere enn gjennomsnitt. Ikke 40 prosent, som vi gjør. Dermed tar vi penger fra andre samfunnsformål. Er det demokratisk?

Samtidig har vi investert bredt i nye bygg, nytt utstyr og nye tjenester der det har vært behov. I akuttsykehusene, men også utenfor i ambulansetjeneste og i tilbud i kommunene. 5.1 milliarder er en stor investering. Nå må vi bruke infrastrukturen vi har klokt. Men også betale for den.

Har vi for få eller for mange senger, og hva er egentlig riktig bemanning? Hvordan kan vi ha for få fagfolk og samtidig kutte stillinger?

Vi bruker samme metode for å vurdere sengebehov i hele Norge. Når de store avdelingene som medisin og kirurgi i gjennomsnitt har 15 prosent av sengene ledig er sykehuset riktig dimensjonert. I Hammerfest er det slik. Tallet tar inn i seg at pasienter kan bli liggende lenger på grunn av avstand og vær.

Hva er riktig antall ansatte? Her er det rimelig å tenke at ligger du i en seng med et hoftebrudd, så trengs det like mange pleiere og leger rundt sengen uansett hvor i landet den står. Finnmarkssykehuset bruker i overkant av 20 prosent flere årsverk per pasient enn resten av landet.

Sykehuset er kort sagt planlagt for flere pasienter enn vi faktisk har. Det fører til en større planlagt bemanning, som vi ikke klarer å ansette fast og deretter leier inn som vikarer.

I reorganiseringen i Hammerfest har bemanningen blitt redusert med 13 årsverk. Det var ikke fast ansatte i noen av stillingene.

Men intensiv i Hammerfest – dette kan da ikke være forsvarlig?

En intensivavdeling kan ikke planlegges på samme måte som over. Her skal sengene oftere stå tomme, i beredskap når noen trenger dem. Det betyr at man særlig i små sykehus må akseptere og planlegge med overkapasitet. Det gjør vi. I Finnmark er det dobbelt så mange intensivsenger per 1000 innbyggere, som i resten av landet. Vi reduserer med to senger – og har fortsatt dobbelt så mange senger per innbygger.

Så forstår vi at det gir bekymring for de som står midt i avdelingen til daglig. Og at de ikke kjenner igjen sin virkelighet i tallene.

Hvorfor foreslår vi ikke at Klinikk Alta skal bli akuttsykehus?

I forbindelse med Nasjonal helse- og sykehusplan vurderte fagfolkene hvor stort befolkningsgrunnlag et sykehus trenger. Anbefalt minstestørrelse er 100.000 innbyggere. Det er rett og slett fordi fagfolkene på sykehus trenger å møte nok pasienter til at de blir gode.

I Finnmark i dag har vi to akuttsykehus på 75.000 mennesker. Skulle vi delt på tre sykehus blir det 25 000 per sykehus. Det lar seg ikke forsvare faglig, og det lar seg heller ikke bemanne.

Når kvaliteten på tjenestene i Finnmarkssykehuset faktisk er like god som resten av landet på tross av få innbyggere, skyldes det flinke fagfolk som også bruker tid på å trene.

Sak eller person – hvorfor kommer sykehusledere (og styreledere) så ofte fra andre steder?

I løpet av de siste fire årene har vi byttet direktør i Finnmarkssykehuset tre ganger. Mellom hver direktør har det vært en midlertidig direktør. Vi har dermed brukte mye tid på rekruttering. Vi har sett etter to ting; kunnskap om fag og/eller toppledererfaring samt lokal tilknytning. Vi har funnet begge deler. Men ingen aktuelle kandidater som vil ta jobben. En sa det godt: «Jeg kan ikke både bo her og være direktør på sykehuset.»

Vi synes det er verd å tenke gjennom. Vi er rimelig sikre på at det skyldes at man ikke skiller på sak og person. Vi er overrasket over at navnet til direktøren inngår i så mange avisoverskrifter der noe negativt skal- eller har skjedd, med et hederlig unntak for hans ønske om at veiene inn til Hammerfest og Alta må bedres.

Det er slik at det er styret som peker retning for hvordan sykehuset skal utvikles. Det er vi som vedtar budsjetter, og dermed prioriterer i praksis. Så faller det på direktør og ledelsen for øvrig å gjennomføre.

I en stor omorganisering som vi nå står midt oppe i, er det naturlig, viktig og riktig å være uenig. Det skulle bare mangle. Men hvordan kommer man egentlig på ideen om at noen har onde hensikter? Et ønske om å ødelegge? Hvorfor i all verden skulle noen ville det?

I reorganiseringen av sykehuset legger vi stor vekt på å styrke og utvikle lederne i sykehuset. Vi vil at morgendagens ledere skal rekrutteres lokalt. Om de vil, tør og orker er opp til oss alle.

Direktøren sier han har verdens beste jobb – det har vi óg

Det er et privilegium å få være med og utvikle helsetjenesten i Finnmark. Vi går foran når det gjelder å møte en del av utfordringene knyttet til en aldrende befolkning, men også utenforskap og psykisk uhelse hos de yngre. Betydningen av helsetjenesten for samfunnsberedskap har blitt ubehagelig tydelig i nord. Samtidig er mulighetene mange, og handlingsrommet stort. Særlig hvis vi jobber sammen med kommunene der vi opplever dialogen blir stadig bedre.

De endringene vi nå står midt oppe i vil gi et faglig og økonomisk bærekraftig sykehus i Finnmark. I morgen, om fem år og om ti år. Og vi er på god vei.