Psykososial oppfølging ved kronisk somatisk sykdom hos barn og unge ved Hammerfest sykehus

Ved enkelte sykdommer er det faste prosedyrer for når barn og foreldre tilbys samtale, ved andre sykdommer henvises barn og foreldre til samtale ved behov. Dere kan selv be om henvisning til konsultasjon. Det er legen på posten der barnet følges opp som henviser. Det kan være lurt å snakke med barnet på forhånd om at dere skal til noen som snakker med barn og foreldre om hvordan det er å være syk.

Foreldre og barn tilbys samtale med sosionom, psykolog eller barne- og ungdomspsykiater avhengig av problemstilling. Barn og foreldre kan snakke med disse sammen og/eller hver for seg. Små barn formidler seg best gjennom lek, og vi har eget lekerom der vi kan bli bedre kjent med de yngste barna. Vi kan også bruke spørreskjemaer eller intervju for å få mer strukturert informasjon. Barn og foreldre kan ha behov for støttesamtaler i utfordrende faser av sykdomsforløpet. Noen ganger er det også behov for mer spesifikk psykologisk behandling. Seksjonen er også i ferd med å utvikle et terapitilbud som foregå ute i omgivelsene rundt sykehuset. Vi har et nært samarbeid med de ulike somatiske postene der barna følges opp.

Noen barn som kommer til oss, har gjennomgått ulike smertefulle utrednings‐ og behandlingsprosedyrer og kan være engstelige for helsepersonell. Behandlingen hos oss innebæer ingen smertefulle prosedyrer, og det kan være lurt å si det til barn på forhånd, slik at de ikke engster seg.
 
Noen trenger en samtale, andre trenger flere samtaler. Ved behov for langvarig behandling, henviser vi ofte til det lokale hjelpeapparatet, for eksempel til lokale BUP.

Det gis tilbakemelding om behandlingen til henvisende instans. Det er som oftest legen på posten der barnet behandles. Barn med kroniske sykdommer har ofte hjelpere lokalt, og mange har en ansvarsgruppe. Ofte er det hensiktsmessig at de lokale hjelperne er orientert om den oppfølgingen barnet får hos oss, slik at de kan følge opp problemstillingene videre.

Oppfølging

Tiden omkring sykdomsdebut og diagnosestilling vet vi at kan være vanskelig for mange barn og foreldre. Da kan det være godt med støtte. Mange foreldre har også spørsmål rundt praktiske og økonomiske forhold. Så kan det være lange perioder der det ikke er behov for psykososial oppfølging. Utfordrende faser kan være ved skolestart, i 9‐10 års alder nå barnet begynner å sammenlikne seg mer med andre og se seg selv i en større sammenheng (”9‐års krisen”), i ungdomsalder og ved overgang til voksen alder. Da kan det være behov for samtaler igjen. Nå barnet og familien har kjennskap til seksjonen, blir det lettere å be om hjelp ved behov.