En persons død er ikke bare en slutt. Det er også en begynnelse – for sorgen til de etterlatte

10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Det er generelt høye selvmordsrater både blant urfolk og i majoritetsbefolkningen i arktiske områder. Dette er et folkehelseproblem som vi siden 1980-tallet, da selvmordsratene for alvor begynte å stige, har fått økt bevissthet og kunnskap om.

Men, det er et paradoks at vi på tross av denne kunnskapen snakker så lite om alle de etterlatte ved selvmord. Alle mødrene, fedrene, søsken, søskenbarn, tanter og onkler, besteforeldre, ektefeller, partnere, kjærester, venner, naboer og sambygninger som har mistet en eller flere personer i selvmord.

For det er jo som selvmordsforskeren Shneidman skrev; «En persons død er ikke bare en slutt. Det er også en begynnelse – for de sørgende».

Ukjent landskap

Å dø i selvmord rammer ikke bare personen som dør. Det rammer alle de som har en relasjon til avdøde. Alle former for brå og uventet død kan skape ekstra utfordringer i sorgprosessen for etterlatte. Slik er det også med selvmord. Sorgprosessen kan være preget av eksistensielle spørsmål knyttet til meningen med livet, livets sårbarhet og brutalitet, samt skyld, skam og en usikkerhet om man kunne gjort noe annerledes

Å bli kastet ut i sorgens landskap brått og uventet, er smertefullt og opprivende. Fraværet av den vi har mistet kan være så tilstedeværende at det fyller oss helt. Det smertefulle fraværet som gjør så vondt at livet nesten ikke er til å holde ut. Det er vanskelig å ferdes i dette ukjente landskapet og det kan ta lang tid å finne nytt fotfeste i tilværelsen igjen. Derfor tar det tid å sørge. Ofte mye lenger tid enn vi selv tror, og ikke minst hva som forventes av andre og samfunnet rundt. Det er ikke uten grunn at det å sørge omtales som et «arbeid». Sorgarbeid handler om å forsone seg med tapet og forsøke å skape ny mening i livet uten den eller de man har mistet. For de fleste vil tapet og sorgen prege en livet ut, og hvor håpet er at man med tiden lærer seg å leve med tapet og at den nye tilværelsen blir meningsfull og livet verdt å leve videre.

Kjærlighetens pris

Sorg er kjærlighetens pris. Den forteller oss på en smertefull måte hva den eller de vi har mistet betydde og fortsatt betyr for oss. Sorgreaksjoner er naturlig når vi opplever tap, og sorgen oppleves og bearbeides forskjellig fra person til person. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal sørge, og mange blir kastet ut i dette landskapet uten forvarsel, ofte uten kunnskap om hva det vil si å sørge. Maud Angelica Behn og Helena Stålnacke har gitt ut en viktig bok, Plutselig – personlige fortellinger om ung sorg. Hvor de forteller om sine sorger etter brå og plutselig død av foreldre. Målet med boken er å åpne en samtale om nettopp sorg. Et kjærkomment bidrag som mange vil kunne ha nytte av å lese og søke trøst i. For som de skriver: «Vi er sammen om å være alene i sorgen, men når vi deler erfaringer, er det ikke så ensomt likevel».

Det er mange etterlatte ved selvmord som står i fare for å utvikle forlengede sorgforløp, dersom de ikke får god og tilfredsstillende støtte og hjelp i sorgprosessen. Innen krisefeltet kalles den første tiden etter dødsfallet for reorienteringsfasen. Det kan være vanskelig å finne ny mening når man har opplevd noe som oppleves helt meningsløst. Dette er en viktig tid med hensyn til å forsone seg med tapet og å leve videre uten å utvikle en forlenget sorglidelse. Et selvmordtap betraktes ofte som traumatisk sorg. God hjelp tilpasset lokale forhold, språk og levesett er derfor avgjørende for å forebygge en forlenget sorglidelse og redusere risikoen for utvikling av psykisk uhelse, rusproblematikk, selvmordsatferd og frafall i arbeidsliv eller skole.

Det er mange mennesker i arktiske områder som er rammet og berørt av selvmord, og mange bygder, familier og slekter er svært hardt rammet. I arktiske strøk bor vi spredt, og vi må samarbeide på tvers og tenke nytt når det gjelder å gi god støtte og hjelp til etterlatte ved selvmord.

En sorgrevolusjon

Arktisk sorgstøtteforum (Arctic Bereavement Support Group) ble etablert i 2024 gjennom støtte fra Helse- og omsorgsdepartementet, og i 2025 tatt inn Arktisk råds arbeid. Forumet består foreløpig av fagpersoner fra Norge, Island og Danmark/Grønland, men har som mål å få medlemmer fra større deler av det arktiske området. Vi har bred kompetanse på sorgstøttearbeid for selvmordsetterlatte, helse og levekår blant urbefolkning i arktiske strøk, samt eksistensielle meningsspørsmål. Målet vårt er å utarbeide et godt kunnskapsgrunnlag for iverksetting av online sorgstøtteprosjekter rettet mot selvmordsetterlatte på tvers av arktiske områder gjennom etablering av et fagnettverk for erfarings- og kunnskapsutveksling.

Arktisk sorgstøtteforum har som mål å øke bevisstheten og kunnskapen om etterlattes livssituasjon og deres særskilte behov for støtte og hjelp i sorgprosessen tilpasset de ulike lokalbefolkningers levesett, kultur og språk. Vi ønsker oss, som foreslått av Behn og Stålnacke, en sorgrevolusjon, hvor vi bryter tausheten, anerkjenner sorgens betydning og omfang, og øker kunnskapen generelt i befolkningen og innenfor helseappratet.

Start samtalen

Det er mange som kan bidra i det selvmordsforebyggende arbeidet og mange ulike tiltak kan iverksettes. Et livsviktig tiltak i det selvmordsforebyggende arbeidet, er å gi god støtte og hjelp til etterlatte ved selvmord. Det globale mottoet for Verdensdagen for selvmordsforebygging i perioden 2024-2027 er «Forandre narrativet om selvmord» og oppfordringen er «Start samtalen». En ting vi alle kan bidra med er å sørge for at de som er døde i selvmord blir husket og snakket om, slik at tomrommet ikke blir fylt med taushet, skyld og skam for de etterlatte.

La oss alle ta del i LEVE (Landsforeningen for etterlatte og berørte ved selvmord) sitt gjentagende nasjonale budskap: 

Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg. 

Čájet ahte oainnát. Čájet ahte guldalat. Čájet beroštumi.

Takutiguk takusinnaagitsik. Tusarnaartarnerpit takutiguk. Takutiguk soqutiginninnerit.

Sýnið að þið sjáið. Sýnið að þið hlustið. Sýnið að ykkur er annt.